I farten


    

    

Nå er jeg straks på vei hjem til verdens beste kjæreste som hadde bursdag i går! Som jeg gleder meg til å endelig se han igjen! Her i Bergen er det stort sett mildt vær og regn, bortsett fra et par dager med strålende sol, mens hjemme i Drammen har det lagt seg snø.. Så lenge jeg ikke fryser fast når jeg kommer frem, går det vel greit. 

Dette ble litt i hy og hast, men nå må jeg nesten gå for å rekke toget! Min snart utleste bok og speilrefleks blir med på reisen, dette blir bra! Håper det er noe te å få hjemme, var utrolig deilig å ta seg en kopp tidligere i dag - hjelper når en er småfrysen. Blogges!
 

Hverdagsidyll

   
    

I dag sto jeg opp til dette fine skuet med strålende solskinn og fuglesang! Et lite stykke idyll, vil jeg kalle det! Etter en god dusj og frokost bar det dermed rett ut med meg, og så tok jeg meg en aldri så liten omvei før jeg så meg nødt til å lese på studiene mine. Er jo ikke hver dag det er slikt et vær, og da er det om å gjøre å nyte det litt når det først inntreffer.

Det er ofte regnvær her i Bergen, men én ting skal denne byen ha og det er at det jaggu meg er slående flott å være ute på regnværsdager her også! Jeg får ikke den tanken ut av hodet, for dette er en by hvor jeg blir forbauset hver gang jeg går ut av døren. Enten fordi det snarere er koselig enn trist å spasere utendørs i Bergen by når det regner, eller fordi været rett og slett er så overveldende fint i kontrast til hva det pleier å være -og da lyser den ellers så vakre byen opp enda mer til å bli desto vakrere.
 

   

Å som jeg gleder meg til det begynner å blomstre og spire i Museumsparken! Da skal jeg ta med meg både pledd og pute og bok, slå meg ned på det frodige gresset og plante nesen min godt i en gripende fortelling og kjenne varmen fra solen på hele kroppen. Jeg har allerede planer om å drasse med meg Espen på slep slik at vi kan ha piknik der og kose oss (les: slik at jeg kan kose meg, hehe tvangskos?) med en halv-lunken pizza og et par flasker med Corona. Nesten så jeg ikke klarer å vente. Neida. Joda. 

Skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg veldig til sommeren. Synes det er forfriskende at vi går lysere tider i møte. Bare det at det ikke blir bekmørkt ute klokken fire på ettermiddagen, er en liten glede i seg selv. Hva er vel mer stemningsfullt enn lange, late sommerkvelder ute med brede smil og kun T-skjorter på?
 

Intuisjoner og ambisjoner



 

Tankene flyter rundt i sin egen sjø, men hjertet holder varmt om kompasset og vet hvor ferden fører hen. Tiden føles riktig, en hviskende stemme i hodet forteller meg hvor jeg skal trå det neste steget. Selv om det til tider er tåke og uklar sikt, skal jeg til slutt alltids ende opp i rett retning likevel. Enkelte handlinger merkes på kroppen og river bort deler av en selv dersom en slutter å gjøre dem. Det er som om en har en egen oppskrift på livet, og smaken blir ikke like god når en mangler de søte ingrediensene. Som å ligge tett inntil kjæresten. Som å danse ut alle sine uttrykk og følelser. Som å skrive ned et lite stykke tankekaos. Nettopp derfor er det dette jeg vil gjøre, i hvert fall for en stund frem til hjertet sier noe annet.
 

Nye dører skal åpnes, og bloggen skal taes ned fra den støvete hyllen.

 

Tilbakeblikk i svart/hvitt



2/8 Ankomst Bergen klokken 06:47 på morgenen tirsdag, ble vel tatt imot på jernbanestasjonen av disse to flotte menneskene.


2/8 Frokost hos bakeren, med skifting fra joggebukse til jeans og et nytt lag sminke på fjeset etter en så og si søvnløs togtur.


2/8 Storebror som har en tendens til å posere foran kamera uten å selv være klar over det.


2/8 Naturlig nok blir det en del bagasje når en flytter. Heldige meg fikk bærehjelp slik at jeg slapp å sprade rundt i byen som et vandrende pakkesel. 


2/8 Jeg er ikke så rent uheldig med utsikten fra hybelen min heller etter som jeg bor i et hyggelig strøk nok så sentralt. Muligheten til å kunne gå til forskjellige (matvare)butikker, parker og museum i løpet av bare noen minutter er utrolig kjekt.


3/8 Tur til IKEA og nok en gang heldig med bærehjelp.


4/8 Forrige dagen ble hyggelig med middags-besøk og en hjemmelaget, god suppe som jeg aldri har laget før. 


5/8 Gårsdagens middag bestod av indisk mat og musikk. Stemningen var god, maten var god, og jaggu spiste vi ikke en hel del is til dessert også!
 

Kjære deg


Det bruser over i meg av gode følelser, og alt jeg virkelig klarer å konsentrere meg om er deg. Ordene til læreren blir grøt, Power Pointen blir tåkelagt, og blikket starter å vandre. De tomme øynene stirrer rett ut i ingenting, mens jeg i drømme har direkte øyekontakt med deg. Du er det eneste jeg kan se. Du og de fine øynene dine som glitrer vakrere enn alle nattehimmelens stjerner. Du og det herlige smilet ditt som lyser opp dagen min sterkere enn solen. Du og de mange fregnene dine og det flotte røde håret som former det vakre fjeset ditt. 

Dagene er lette og lystige. Jeg svever på en sky og uansett hvor vinden bærer meg, så er du med meg. Alltid i hjertet, ofte i hodet og om jeg er heldig ligger jeg også trygt inntil brystet ditt med armene dine tett foldet rundt om meg. I slike stunder blir bekymringer til bagateller. Pusten blir rolig når jeg er sammen med deg. Noen ganger puster vi til og med i takt. Vi har samme rytme vi, du og jeg. Som den nydeligste sang jeg aldri vil skal ta slutt. Tenk at vår melodi er mer harmonisk enn noe annet jeg kjenner til. 

Andre dager er sorte. Hvor enn jeg trår, snubler jeg i mine egne steg. Alt rundt meg virker meningsløst, håpløst og bortkastet. Jeg ser mørkt på ting, er innesluttet og sårbar. Prøver å ikke ta for mye plass, prøver å holde tankene for meg selv. Du tar deg tid likevel. Du forstår intuitivt at noe er galt, og du forlanger en forklaring på hva det er. Du stiller spørsmål, lar meg snakke, lytter og gir meg fine ord. Du hjelper meg opp på beina igjen, og alt det mørke jages bort av et varmt lys. Nok en gang befinner jeg meg på en sky seilende på forsiktige vindpust. Det bruser over i meg av gode følelser, og alt jeg virkelig klarer å konsentrere meg om er oss.

Uro


Klarer ikke å slappe av. Kroppen er rastløs. Tankene flyr. De fyker hit og dit, krasjer, før de blandes og blir til grøt. Kroppen klarer ikke å sitte stille, og tankene klarer ikke å stå stille, for hele tiden dukker det ene etter det andre opp. Skole, jobb, fritid? Hva slags fritid har jeg egentlig? Jeg kan bruke den til hva enn jeg vil, men likevel ender jeg som regel opp med den samme følelsen. "Skulle ønske..". Skulle ønske jeg var der og gjorde det. Hvorfor klarer jeg aldri sjeldent å nyte det som er her og nå? Jeg har prøvd å finne ut av det. Ikke gjort store og grundige undersøkelser akkurat, for noen forsker er jeg langt ifra, men jeg har undret på det. Grublet litt nå og da. Jeg kan ha det utrolig godt og bra i et øyeblikk, mens hodet mitt et helt annet sted. Selv om jeg fysisk er til stede, er det ikke alltid at jeg henger med mentalt. Jeg bekymrer meg over alt som burde vært gjort, alt som skal gjøres, og for ikke å snakke om gnagingen på om jeg ikke burde brukt tiden til noe annet enn det jeg gjør der og da.

Ofte kan det ligge en stemme i bakhodet som hvisker at jeg skal være fornuftig med tiden min og bruke den med omhu. Tid er noe kostbart en aldri siden får muligheten til å ta igjen på noen som helst måte. Fordi den er så verdifull, har jeg skapt en ærefrykt for den. Når jeg blir gammel og grå vil jeg tross alt ikke bli en hvilken som helst innskrumpet rosin, bitter over valg jeg har tatt i livet og med hodet fullt av anger. Hvem vil vel det uansett? Av den grunn tenker jeg over alt jeg gjør, fordi jeg tenker at alle avgjørelser jeg tar har en innvirkning på min fremtid. Så dumt eller klokt en vil ha det til at det skal høres ut. Med det, tenker jeg nok også litt for mye over det jeg gjør. Å overtenke til stadighet blir fort slitsomt. For jeg gjør det. Jeg overtenker ofte og mange (små - og i det store og det hele "ubetydelige") valg, og når jeg hører om andres valg veier og måler jeg dem opp mot hverandre. Hvilke avgjørelser er de beste? Hvordan kan jeg passe på å hele tiden "forbedre" meg. Som om jeg alltid må passe på å ikke trå feil, som om jeg kan gå i en felle, som om det ikke er rom for gale valg fordi jeg aldri vil kunne klare å komme meg løs hvis jeg først har satt meg fast. Snakk om å manipulere seg selv. Jeg innser det nå.

Når det blir for mye av det gode



Jeg er den personen som har lyst til å gjøre 15 forskjellige ting samtidig og bli best i alt av det. Så kommer fornuften og sier ifra om at i realiteten er det umulig å få til. Tiden strekker seg ikke langt nok til det. Dessuten er det rene oppskriften på å slite seg selv ut. Hvilerom trengs, og mer enn jeg skulle ønske. Jeg burde ta lærdom av verdens nerder og bare konsentrere meg om en ting av gangen. Det blir rett og slett for mye å skulle jobbe beinhardt med drøssevis av mål som sprer seg i det vide og bredde i ulike retninger. Å være halvveis god i mye, det er ikke det jeg vil? Tenk å kunne være superflink i ett område og simpelthen bare være så lidenskapelig oppslukt av den ene tingen, den ene tingen som gjør deg lykkelig!

Enten om det er dansing, yoga, trening, fiolinspilling, teater, fotografering, blogging, lesing, reising, snowboarding, matlaging, baking, filming, skriving, tegning, ballspill, kunst, jobbing, skolenerding, eller noe helt annet som å ha en utrolig stor fascinasjon for blomster... Poenget er at jeg har lyst til å kunne konsentrere meg om en ting, istedenfor å stresse rundt som en gal høne og gjøre det ene til det andre om hverandre. Jeg ender bare opp med å føle at jeg ikke strekker til med alt jeg har lyst til, og da skuffe meg selv. Trass, til syvende og sist vet jeg at jeg er dømt til å mislykkes når ønskene mine er uoppnåelige å gjennomføre.

Jeg har altså helst lyst til å gjøre ALT. Lære og oppleve mye, vokse på erfaringer og kunnskap. Ha evner til å mestre noe ikke alle andre får til. Det finnes ikke noe bedre enn å ha det bra og moro, og når jeg er nysgjerrig og synes alt er gøy...blir det jo til at jeg vil strekke meg i alle hjørner for å få til nettopp dette. Vet ikke hvor mange ganger jeg har gått runder med meg selv i hodet og prøvd å overbevise meg selv om at jeg ikke kan fortsette slik jeg gjør. Hver gang innser jeg det, og hver gang fortsetter jeg i samme mønster som før, og innerst inne vet jeg at dette er ikke godt nok for mitt eget beste.

At jeg viser interesse for mye ulikt er flott og vel så det! Det gjør meg nok til en mer reflektert og nysgjerrig person enn det jeg hadde vært foruten denne egenskapen, men det er åpenlyst noen baksider som følger med også... Min måte å prøve å være overalt og gjøre alt samtidig, har resultert i mange netter med for lite søvn og mange dager med lite energi og overskudd. Det går utover livskvaliteten min, og det går utover folkene rundt meg fordi humøret mitt tar svingninger og i blant oppfører seg helt Idiot. Dessuten har jeg ikke mange ledige rom på timeplanen min til å fylle med andre ting som dukker opp underveis. Overnattinger og den slags kan bli vanskelig å planlegge når alle dager allerede er fylt opp med gjøremål.

En del av meg vil være den spontane jenten som gjør sprø morsomheter på impuls, men hvordan skal det gå opp i en travel hverdag? Jeg har det alltid travelt. Uansett hva det skulle gjelde og når det skulle gjelde, skuldrene dras fort opp til ørene. Når skal det være tid for å puste ut og starte å ta livet med ro? Ikke i den nedslitte stolen på gamlehjem når jeg "endelig" har blitt pensjonist og for dårlig til beins! Det er på tide å ta seg selv i nakkeskinnet.

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » August 2016
hits